Hvordan er tilstanden på gammel fuel som har stått lagret lenge, under varierende temperaturer, og med varierende tetning på kanna?
Flere av oss har sikkert 3 – 4 kanner stående med småskvetter som har stått lagret i hytt og vær, gjerne i flere år, og ikke minst med forskjellig tetning. Noen med skrukork, – og andre med bare ei gummihett over fyllenippelen.
Når tid skal vi kvitte oss med den gamle fuelen, – og hvorfor? Tør vi starte ny sesong med den gamle fuelen?
Artikkelen fra Tørres belyser noe av det vi går og lurer på:
Brennstoff eller fuel, som vi kaller glødepluggsbrennstoffet, er en blanding av kjemikalier, som har forskjellige egenskaper. Det kan være lurt å vite litt om disse.
Fuel inneholder metanol og ofte nitrometan som energibærere.
I tillegg må det være olje, – syntetisk eller/og vegetabilsk, som smøre- og kjølemedium.
Når metanolen kommer i kontakt med platinatråden i glødepluggen under trykk, oppstår det varme som antenner brennstoffblandingen. Når motoren er kald blir det ikke nok varme til å starte forbrenningen. Derfor må vi hjelpe til med strøm på glødepluggen for å få høy nok temperatur. Men når motoren har startet og fått litt varme, kan vi ta bort strømmen, og prosessen fortsetter av seg selv.
Nitrometan avgir oksygen ved forbrenningen, og vi kan derfor tilføre mer brennstoff pr. sylinderfylling enn uten nitrometan. Det blir en kraftigere forbrenning som gir mer effekt.
Uheldigvis har metanol hygroskopisk evne. Det vil si at den opptar vann fra omgivelsene.
I en kanne vil det alltid være luft over brennstoffet, og når kannen blir utsatt for vekslende temperaturer, vil luften gå inn og ut av kannen. Det blir derfor tilført ny luft for hver temperaturveksling. Og jo mer luft det er i kannen, jo større luftutskiftninger blir det. All luft inneholder litt vanndamp, og over tid øker vanninnholdet i brennstoffet. Jo lengre lagertid og jo flere temperaturendringer, dess mer vann i fuelen. Det kan bli så ille at det er vanndråper i eksosen, hvis en i det hele tatt klarer å starte motoren.
Metanol med vann er korroderende på motordelene. Har fuelen i tillegg nitrometan, som er etsende på stål og aluminium, vil fuelrester i motoren over tid ødelegge denne. Derfor er det viktig å kjøre motoren tørr for brennstoff før langtidslagring, (mer enn 1 mnd.)
De nyere syntetiske oljene har gode antikorroderene tilsetninger, og de har også nesten like sterk oljefilm ved høy temperatur som de vegetabilske oljene. Derfor bruker de fleste bare syntetiske oljer, fordi de avsetter mindre aske og sot på motordelene. I tillegg størkner de ikke som vegetabilsk olje gjør ved lengre lagring.
Kannene for oppbevaring av fuel må være diffusjonstette, dvs ikke slippe fuktighet inn gjennom veggene. De kannene som fuelen leveres på i dag er nokså bra, men de er ikke tette i årevis. Lys, og spesielt sollys, foringer fuelen over tid.
Derfor: oppbevar fuelen i tette kanner, på et mørkt sted med minst mulig temperaturskifting.
Hvis du bruker nitrofuel, bør du kjøre nitrofuelen helt ut av motoren ved sesongslutt.
Bruk en standard FAI fuel, 20 % olje, 80 % metanol og kjør motoren på halv gass et par minutter.( 4-taktere dobbelt så lenge ). Gi så full gass et øyeblikk, og dra av fuelslangen.
Hjemme kan du impregnere motoren innvendig med ”After run oil” eller helt vanlig hydrolikkolje. På totaktere drypper en noen dråper i forgasseren, og sveiver propellen flere ganger, mens en snur og vender motoren, slik at oljen kommer til overalt. På 4-takter kan det være nødvendig å få oljen inn i veivhuset, gjennom luftekanalen eller lignende.
Det er mange forskjellige konstruksjoner. På YS 4-taktere går oljen direkte til veivhuset gjennom forgasseren, men her må du bruke samme olje som i fuelen, pga silikon delene i pumpen.
Konklusjon:
Hvis du har “eldgammel” fuel, bør du samle det på en kanne, – merke det med matanolholdig olje og plassere det i den røde avfallsdunken i stedet for å misbruke denne på motorene dine.
God fornøyelse og happy flights med frisk fuel og en samarbeidsvillig motor.
Hilsen Tørres Hegre.